A guide to fixed income funds

Et rentefond er et fond som investerer i rentebærende verdipapirer som for eksempel obligasjoner og pengemarkedsinstrumenter.

Enkelt sagt betyr dette at fondet låner bort penger for en gitt periode og mottar en på forhånd avtalt rente for dette lånet. Rentefond har normalt lavere risiko og forventet avkastning enn aksjefond over tid.

En obligasjon er et lån.

Balansen til et selskap består av egenkapital og gjeld (også kalt fremmedkapital). Ved nye investeringer kan et selskap finansiere hele eller deler av investeringene med fremmedkapital. De to vanligste formene for finansiering er banklån og obligasjonslån.

Ved et banklån er det banken som låner ut pengene og dermed blir långiver til selskapet, og selskapet betaler renter og avdrag til banken.

Et obligasjonslån er basert på at selskapet utsteder en obligasjon, som er et verdipapir med en låneavtale, som investorer kan kjøpe. På den måten blir investorene långiver til selskapet. Investorene betaler da penger for obligasjonen (låner ut penger til selskapet), og selskapet betaler renter til investorene gjennom lånets løpetid. Selskapet betaler vanligvis ikke avdrag, og ved lånets forfall betales hele lånesummen tilbake til investorene.

Obligasjoner er et verdipapir som kan omsettes i annenhåndsmarkedet.

Som obligasjonsinvestor har man mulighet til å kjøpe og selge obligasjoner også etter de er utstedt, tilsvarende som ved kjøp og salg av aksjer.

En investor mottar rentebetalinger fra selskapet så lenge investorene eier obligasjonsandeler. Prisen på obligasjonsandelene er basert på forventet fremtidige innbetalinger fra selskapet i form av renter og tilbakebetaling av lånet. Hvis en investor selger sine andeler til en ny investor, er det den nye investoren som blir selskapets motpart, og som vil motta de fremtidige rentebetalingene. De investorene som eier andeler når obligasjonen forfaller, vil også få tilbakebetalt obligasjonslånet fra selskapet (også kalt hovedstol). 

I motsetning til aksjer, som ofte handles på børs, handles obligasjoner direkte med obligasjonsmeglere per telefon eller i egne chatkanaler. Obligasjonsmarkedet er derfor mindre tilgjengelig for enkeltinvestorer, og kompleksiteten ved å gjøre direktehandler gjør at kravet til minsteinvesteringer ofte er høyt.

En typisk investor i obligasjoner er spesialiserte obligasjonsfond, som Arctic-rentefond, samt andre typer investeringsfond og pensjonskasser. Enkelte større privatinvestorer som investerer større beløp, handler også obligasjoner direkte.

Et godt alternativ for de fleste investorer er å investere i obligasjonsfond, som Arctic-rentefond. Der er kravet til minsteinnskudd lavt og du som fondsinvestor får en godt diversifisert obligasjonsportefølje. Porteføljeforvalteren setter sammen det forvalteren mener er en optimal portefølje ut ifra ønsket risikonivå for porteføljen, og reinvesterer rentene og lånebeløpene fortløpende ettersom disse betales fra de respektive selskapene.

Et obligasjonsfond invester i flere enkeltstående obligasjoner

Obligasjonsfond kjøper obligasjonsandeler i ulike obligasjoner. Disse betales med kapitalen som fondsinvestorene har betalt inn til fondet.

Fordi fondet har stor investeringskapasitet kan det investerer i obligasjoner fra flere selskaper. Fondet har da bygget opp en portefølje av obligasjonsandeler. På den måten diversifiser man risikoen  fordi sannsynligheten for at flere av selskapene misligholder betalingsforpliktelsene sine, er begrenset.

Avkastningen til en obligasjon kommer hovedsakelig fra to elementer; rentebetaling og kursutvikling. Kjøper du obligasjonen når den blir utstedt og holder til den forfaller vil obligasjonens underliggende rente være din avkastning. Kjøper/selger du obligasjonen underveis i dens løpetid, så vil kursutviklingen også være med på å bestemme avkastningen.

Rentebetalingen deles opp i to deler. Den ene delen reflekterer underliggende markedsrente. For norske obligasjoner er dette som regel tre måneders NIBOR.

Den andre delen, kredittpåslaget, reflekterer påslaget investorene krever for å låne ut penger til bedriften, utover den underliggende markedsrenten. Dette kalles gjerne for "spreaden". Jo mer risikabel markedet oppfatter at obligasjonen er, jo høyere vil kredittpåslaget være.

Renten bestemmes av markedet. Ved hver obligasjonsutstedelse er investorene med på å bestemme risikopåslaget (kredittpåslaget) i rentebetalingen. Gjennom en "auksjonsprosess", som holdes av ett eller flere meglerhus, kommer selskapet (låntaker) og investorene (långiver) fram til hvilket påslag selskapet må betale.

Selskapet (låntaker) kan velge fast eller flytende rente. I Norden er flytende rente mest vanlig. Ved flytende rente vil den underliggende markedsrenten (f.eks. NIBOR) endre seg daglig, derfor endrer også obligasjonens rente seg på daglig basis. For en fastrenteobligasjon vil begge renteelementene, både markedsrenten og kredittpåsalget, holdes fast gjennom løpetiden.

En bedrifts flytende rente kan for eksempel være NIBOR + 4%. Hvis NIBOR er 1%, vil rentebetalingen være 1% + 4% = 5% per år.

Stiger den underliggende markedsrenten til 2%, så vil rentebetalingen bli 6%. Mens hvis den underliggende renten faller til 0,5%, så vil rentebetalingen bli 4,5%.

Når renten er lav og man forventer en økning i rentenivået, så foretrekker obligasjonsinvestorene flytende renter. hvis den underliggende markesrenten stiger vil obligasjonsinvestor fortløpende få høyere renter, og med det høyere avkastning.

Hvis rentenivået derimot vurderes til å være høyt, og man ser det som sannsynlig at rentenivået vil falle, vil obligasjonsinvestorene foretrekke å ha størst mulig eksponering mot obligasjoner med fastrente eller mellomlang rentebinding. På den måten vil de kunne fortsette å dra nytte av avkastningen fra høye rentenivåer selv om den underliggende markedsrenten faller.

En diversifisert portefølje gir bedre beskyttelse mot negative markedseffekter

Ved å investere i rentefond eier man en andel av en større portefølje med rentepapirer. Fordi de ulike rentepapirene i porteføljen har forskjellig løpetid, risiko og rentenivå, kan de motvirke hverandre og redusere påvirkningen av markedsendringer eller eventuelle mislighold. Likevel vil rentefond også bli påvirket, både positivt og negativt. Som fondsinvestor er det derfor viktig å forstå sammensetningen av den underliggende porteføljen for å vurdere forventet avkastning og risiko. Sentrale faktorer inkluderer gjennomsnittlig rentebinding («rentedurasjon»), løpetid på lånene («tenor») og kredittkvaliteten («rating»).

Er det lang tid til forfall er det større sannsynlighet for at noe uventet kan skje i markedet, som igjen kan gi midlertidige kursendringer. Har man lang horisont på investeringen så tåler man ofte at det er kursendringer underveis. Skal man derimot bruke pengene i relativt nær fremtid ønsker man ofte mer stabilitet og mindre risiko, selv om det betyr at man får lavere avkastning.

Kursendringer vil som oftest være midlertidig, for så fremt lånet ikke blir misligholdt vil investorene få tilbake lånebeløpet ved forfall.

Kraften som kan gjøre deg rik om du sparer på riktig måte

Gevinst fra rentefond beskattes på lik linje med renteinntekt fra bankkonto, som er et lavere skattenivå enn hva som gjelder for gevinst på aksjer/aksjefond. For norskregistrert rentefond betaler investor årlig på gevinsten fondet har realisert. Dersom rentefondet er registrert i Irland, som Arctic-fondene, vil renteinntektene akkumuleres. Dette betyr at man først betaler skatt når man selger fondsandeler, og med det oppnår man en "renters rente-effekt" på investeringen. Hva menes så med renters rente-effekt? Renters-rente effekten oppstår når renten (avkastningen) legges til det investerte beløpet slik at man for den neste perioden kan oppnå avkastning både på det opprinnelige beløpet og på avkastningen man allerede har fått.

Målet til investor er avkastningen man sitter igjen med. Hvilket eller hvilke fond man skal velge avhenger derfor av hvilken forventing man har til avkastning og risiko, samt hvilken tidshorisont man har på investeringen.

Hvilke fond kan man velge mellom?

Det finnes flere typer fond, som igjen kan fordeles i hovedkategorier fordelt på forventet avkastning og risiko.

Bankkonto: Ingen risiko for tap (opp til NOK 2m) – lav forventet avkastning

Likviditetsfond: Lav risiko – noe høyere forventet avkastning enn sparekonto i bank

Obligasjonsfond: Lav til middels risiko – litt høyere forventet avkastning enn likviditetsfond

Høyrentefond: Middels risiko – forventet avkastning et sted mellom likviditetsfond og aksjefond

Aksjefond: Høy risiko – høy forventet avkastning

Innenfor kategorien rentefond forvalter Arctic Asset Management tre fond, ett i hver hovedkategori. Noen forvaltere i bransjen tilbyr lignende fond ved å bruke en fond-i-fond-struktur. Dette innebærer at de tar en andel fra ulike rentefond og kombinerer dem, for eksempel i et likviditetsfond med både investment grade og høyrente. Vi har valgt aktiv forvaltning for alle fondene vi forvalter. Dette betyr at forvalterteamet aktivt velger ut rentepapirene som skal være en del av hver portefølje for å oppnå best mulig risikojustert avkastning. Vi mener at dette er en hovedgrunn til at Arctic-fondene gjennom flere år har vært blant de beste fondene i sin kategori og til tider har levert betydelig bedre avkastning enn konkurrentene.